Salmene 77
Kapittel 77
Salmenes bok 77 er en klagesang hvor salmisten uttrykker sin nød og fortvilelse, men også sitt håp i Gud. Salmisten beskriver sin søvnløshet og klage til Gud om natten, og reflekterer over Guds tidligere gjerninger og mirakler for sitt folk. Til tross for sin smerte og tvil, finner salmisten trøst i å minnes Guds storhet og makt, og erkjenner at Gud fortsatt er med sitt folk.
1Til korlederen. Etter Jedutun. Av Asaf. En salme.
2Min stemme når Gud, jeg roper, min stemme når Gud, og han lytter til meg.
3I min nød søker jeg Herren. Om natten strekker jeg ut hendene uten å bli trett. Min sjel nekter å la seg trøste.
4Jeg tenker på Gud og sukker, jeg grunner og min ånd blir motløs. Sela.
5Du holder mine øyne våkne. Jeg er så urolig at jeg ikke kan snakke.
6Jeg tenker på gamle dager, på år som er gått.
7Om natten husker jeg min sang, jeg grubler i mitt hjerte, og min ånd søker.
8Vil Herren forkaste for alltid og aldri mer vise nåde?
9Er hans miskunnhet for alltid borte? Har hans løfte tatt slutt for alle slekter?
10Har Gud glemt å være nådig? Har han i sinne lukket sin barmhjertighet? Sela.
11Og jeg sier: "Dette er min sorg: at den Høyestes høyre hånd har forandret seg."
12Jeg vil minnes Herrens gjerninger, ja, jeg vil minnes dine under fra gammel tid.
13Jeg vil grunne på alle dine gjerninger og tenke på dine storverk.
14Gud, din vei er hellig. Hvilken gud er så stor som vår Gud?
15Du er den Gud som gjør under. Du har vist din styrke blant folkene.
16Med din arm forløste du ditt folk, Jakobs og Josefs sønner. Sela.
17Vannene så deg, Gud, vannene så deg og skalv, ja, dypet skalv.
18Skyene øste ut vann, skyene tordnet, dine piler fløy hit og dit.
19Din torden rullet i virvelvinden, lynene lyste opp verden, jorden skalv og ristet.
20Din vei gikk gjennom havet, din sti gjennom store vann, men dine fotspor kunne ikke sees.
21Du førte ditt folk som en hjord ved hånden på Moses og Aron.