Salmene 73 - Bibelen

Kapittel 73

Salmenes bok 73 er en salme skrevet av Asaf, som reflekterer over Guds rettferdighet og de urettferdiges tilsynelatende suksess. Salmen begynner med å slå fast at Gud er god mot de oppriktige og rene i hjertet. Asaf beskriver deretter sin misunnelse over de urettferdige som ser ut til å ha det godt og ikke opplever straff for sine handlinger. Asaf innser imidlertid at hans synspunkt endrer seg når han går inn i Guds helligdom og forstår deres endelige skjebne. Han erkjenner at de urettferdige står på glatt grunn og vil falle. Asaf innrømmer at han var uvitende og dømmende og vender tilbake til Gud, som veileder og styrker ham. Salmen avsluttes med en lovprisning av Gud, hvor Asaf bekrefter sin tillit til Herren og proklamerer at det er godt å holde seg nær til Gud. Den gir et budskap om at Guds rettferdighet og visdom rår, selv når det kan virke som de urettferdige har det godt.

1En salme av Asaf. Sannelig, Gud er god mot Israel, mot dem som har et rent hjerte.

2Men jeg var nær ved å snuble med mine føtter; jeg var et hårsbredd fra å falle.

3For jeg misunte de overmodige da jeg så de ugudeliges fremgang.

4For de har ingen plager; deres kropp er frisk og feit.

5De er ikke plaget som andre mennesker og blir ikke slått som andre mennesker.

6Derfor bærer de stolthet som et halskjede; vold dekker dem som en kappe.

7Fra deres fete øyne strømmer det av ondskap; hjertets fantasier kjenner ingen grenser.

8De håner og snakker ondt; de taler hovmodig.

9De setter sin munn mot himmelen, og deres tunge går gjennom hele jorden.

10Derfor vender folket seg til dem, og de drikker deres ord i store drag.

11De sier: «Hvordan kan Gud vite det? Har Den Høyeste kunnskap?»

12Se, slik er de ugudelige; alltid bekymringsløse øker de sin rikdom.

13Sannelig, det var til ingen nytte at jeg holdt hjertet rent og vasket hendene i uskyld.

14For jeg ble plaget hele dagen, og hver morgen ble jeg straffet.

15Hvis jeg hadde sagt: «Jeg vil tale slik,» da ville jeg ha sveket dine barns slekt.

16Da jeg prøvde å forstå dette, syntes det for meg et slitsomt arbeid,

17inntil jeg gikk inn i Guds helligdom og forsto deres endelikt.

18Sannelig, du setter dem på glatte stier; du lar dem falle til grunne.

19Hvordan ble de ødelagt så brått! De gikk til grunne, tært bort av redsler.

20Som en drøm når man våkner, Herre, når du reiser deg, vil du forakte deres skyggebilder.

21Da hjertet var bittert og jeg følte stikk i nyrene,

22da var jeg dum og forsto ingenting; jeg var som et dyr foran deg.

23Likevel er jeg alltid hos deg; du holder meg ved min høyre hånd.

24Du leder meg med ditt råd, og etterpå vil du ta meg opp i herlighet.

25Hvem har jeg i himmelen? Og sammen med deg ønsker jeg ingenting på jorden.

26Mitt kjød og mitt hjerte kan forgå, men Gud er mitt hjertes klippe og min del for alltid.

27For se, de som er langt fra deg, skal gå til grunne; du utsletter alle som er utro mot deg.

28Men for meg er det godt å være nær Gud. Jeg har satt min lit til Herren Gud for å fortelle om alle dine gjerninger.