Salmene 39
Kapittel 39
Salmenes bok 39 er en klagesang der salmisten reflekterer over livets forgjengelighet og Guds straff. Han bestemmer seg for å holde sin tunge i sjakk, men hans indre uro og smerte får ham til å tale ut. Salmisten erkjenner at menneskets liv er kort og forgjengelig, som et pust eller et skyggebilde. Han ber Gud om å avsløre hvor lenge han skal leve og om å fjerne sin straff, slik at han kan finne trøst før han dør. Salmisten innser sin egen synd og ber Gud om tilgivelse og nåde.
1Til korlederen. For Jedutun. En salme av David.
2Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier så jeg ikke synder med tungen. Jeg vil holde en vakt for min munn så lenge den onde er foran meg.
3Jeg var stum i stillhet, jeg holdt meg i ro fra det gode, men min smerte ble uutholdelig.
4Mitt hjerte ble varmt inni meg. Mens jeg grunnet, tok ilden til, og jeg talte med tungen.
5La meg få vite, Herre, min endelikt og hva målet for mine dager er, så jeg kan forstå hvor forgjengelig jeg er.
6Se, du har gitt mine dager en kort spennvidde, og mitt livs varighet er som ingenting for deg. Ja, ethvert menneske står der kun som et pust. Sela
7Bare som en skygge vandrer mennesket omkring; de strever forgjeves, de samler og vet ikke hvem som skal ha det.
8Og nå, Herre, hva venter jeg på? Mitt håp står til deg.
9Frels meg fra alle mine overtredelser, gjør meg ikke til spott for dåren.
10Jeg er stum, jeg åpner ikke min munn, for det er du som har gjort det.
11Ta bort din plage fra meg; jeg går til grunne under dine straffende slag.
12Med refselse for synd straffer du mennesket, og gjør hans skjønnhet til å fortæres som av møll. Ja, ethvert menneske er kun et pust. Sela
13Hør min bønn, Herre, og lytt til mitt rop. Vær ikke taus ved mine tårer. For jeg er en gjest hos deg, en fremmed, slik som alle mine fedre.
14Se bort fra meg, så jeg kan bli glad igjen før jeg går bort og ikke er mer.