Salmene 102
Kapittel 102
Salmenes bok 102 er en bønn om nåde og befrielse fra nød og lidelse. Den er skrevet av en person som opplever stor sorg og elendighet, og søker trøst fra Gud. Salmen begynner med et rop om at Gud skal høre den lidende personens bønn og hjelpe ham i hans nød. Videre beskriver salmisten sin egen svakhet og fortvilelse, og uttrykker troen på at Gud vil gripe inn for å redde ham. Til slutt understreker salmen Guds evige makt og kjærlighet, og gir håp om at Gud vil vise barmhjertighet og gjenopprette Sion, det vil si Jerusalem, for sitt folk.
1En bønn for den fattige når han er motløs og utøser sin klage for Herren.
2Herre, hør min bønn, la mitt rop komme til deg.
3Skjul ikke ditt ansikt for meg på min trengsels dag. Vend øret til meg; den dagen jeg roper, svar meg straks.
4For mine dager forsvinner som røyk, og mine ben brenner som en fakkel.
5Mitt hjerte er slått og visnet som gress, for jeg glemmer å spise mitt brød.
6Fra mine sukk er mine ben festet til mitt kjød.
7Jeg ligner en pelikan i ørkenen; jeg er blitt som en ugle i ruiner.
8Jeg våker og er som en ensom fugl på taket.
9Hele dagen håner mine fiender meg; de som raser mot meg, bruker mitt navn som en forbannelse.
10For jeg spiser aske som brød og blander min drikke med tårer,
11på grunn av din vrede og din harme; for du har løftet meg opp og kastet meg bort.
12Mine dager er som en lengende skygge, og jeg visner bort som gress.
13Men du, Herre, troner til evig tid, og ditt navn varer fra slekt til slekt.
14Du skal reise deg og vise barmhjertighet mot Sion, for det er på tide å være nådig mot henne, tiden er kommet.
15For dine tjenere elsker hennes steiner, og de ynkes over hennes støv.
16Folkene skal frykte Herrens navn, og alle jordens konger din herlighet.
17For Herren skal bygge opp Sion igjen og åpenbare seg i sin herlighet.
18Han vender seg til de fattiges bønn og forakter ikke deres bønn.
19Dette skal skrives for en kommende slekt, og et folk som skal skapes, skal prise Herren.
20For han ser ned fra sin hellige høyde; fra himmelen skuer Herren ned på jorden,
21for å høre fangenes sukk, for å frigjøre dem som er dømt til døden,
22slik at Herrens navn kan forkynnes i Sion og hans pris i Jerusalem,
23når folk og riker samles for å tjene Herren.
24Han svarte i min vei: «Min kraft er forkortet, forkort mine dager.
25Ikke ta meg bort midt i mine dager, dine år varer fra slekt til slekt.
26I begynnelsen grunnla du jorden, og himmelen er verk av dine hender.
27De vil forgå, men du består; de vil alle eldes som et plagg. Som klær skal du skifte dem ut, og de skiftes ut.
28Men du er den samme, og dine år tar aldri slutt.
29Dine tjeneres barn skal bo trygt, og deres etterkommere skal stå fast for ditt ansikt.