Apostlenes gjerninger 27
Kapittel 27
Apostlenes gjerninger 27 forteller om Paulus' reise som fange til Roma. Han og andre fanger blir sendt under ledelse av Julius, en romersk offiser. De seiler først til Myra, der de bytter skip. På vei til Kreta møter de dårlig vær, og Paulus advarer mot å fortsette. Likevel bestemmer mannskapet seg for å seile videre, men stormen Eurokydon treffer dem hardt. Etter 14 dager driver de mot Malta, hvor de kolliderer med et rev. Skipet blir ødelagt, men alle ombord overlever ved å svømme eller flyte på vrakrester til land.
1Da det ble bestemt at vi skulle seile til Italia, ble Paulus og noen andre fanger overgitt til en hundremann ved navn Julius, som tilhørte Augustus' regiment.
2Vi gikk om bord i et skip fra Adramyttium som skulle seile til havnene langs kysten av Asia, og vi satte til sjøs. Aristarkus, en makedoner fra Tessalonika, var med oss.
3Dagen etter la vi til kai i Sidon. Julius behandlet Paulus vennlig og tillot ham å gå til vennene sine for å få det han trengte.
4Derfra satte vi seil og seilte under Kypros fordi vindene var imot oss.
5Vi seilte over havet utenfor Kilikia og Pamfylia og kom til Myra i Lykia.
6Der fant hundremannen et skip fra Alexandria som skulle seile til Italia, og han satte oss om bord i det.
7Vi seilte sakte i mange dager og kom med nød og neppe fram til Knidos. Fordi vinden ikke tillot oss å holde kursen, seilte vi under Kreta, ved Salmone.
8Med vanskelighet seilte vi langs kysten og kom til et sted som kalles Gode Havner, nær byen Lasea.
9Etter lang tid, og da seiling allerede var blitt farlig fordi også fasten var over, advarte Paulus dem.
10Han sa til dem: «Menn, jeg ser at reisen vil medføre skade og stort tap, ikke bare av last og skip, men også av våre liv.»
11Men hundremannen stolte mer på skipperen og eieren av skipet enn på det Paulus sa.
12Og fordi havnen ikke var egnet til å overvintre i, bestemte de fleste at de skulle seile videre derfra, i håp om å nå Føniks og overvintre der. Det er en havn på Kreta som vender mot sørvest og nordvest.
13Da en sørbris begynte å blåse lett, trodde de at de hadde oppnådd det de ønsket, og de veide anker og seilte langs Kreta, nær land.
14Men ikke lenge etter slo en voldsom vind, kalt Nordøsten, ned på dem.
15Da skipet ble grepet av stormen og ikke kunne holde kursen mot vinden, ga vi opp og lot oss drive med.
16Vi drev under en liten øy som heter Kauda, og med knapphet klarte vi å få kontroll over livbåten.
17Etter at de hadde fått den opp, brukte de hjelpemidler til å surre skipet. De fryktet at de skulle drive på Syrtes-sandbankene, så de senket seilet og lot seg drive slik.
18Vi ble kraftig kastet om av stormen, og neste dag begynte de å kaste lasten over bord.
19På den tredje dagen kastet vi med egne hender skipets utstyr over bord.
20Da verken sol eller stjerner viste seg på mange dager og stormen fortsatte å rase, forsvant til slutt all håp om å bli reddet.
21Etter at de hadde gått lenge uten mat, sto Paulus fram blant dem og sa: «Menn, dere burde ha hørt på meg og ikke satt seil fra Kreta; da hadde vi unngått denne skaden og tapet.
22Men nå oppfordrer jeg dere til å være ved godt mot, for det skal ikke gå tapt et eneste liv blant dere, bare skipet.
23For i natt sto en engel fra Gud, som jeg tilhører og tjener, foran meg
24og sa: 'Vær ikke redd, Paulus! Du må stå foran keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle som seiler med deg.'
25Så vær ved godt mot, menn, for jeg har tro på Gud, at det skal gå slik som det ble sagt meg.
26Men vi må drive på en øy.
27På den fjortende natten, da vi drev omkring i Adriaterhavet, mente sjømennene ved midnattstid at de nærmet seg land.
28De tok målinger og fant at vannet var tjue favner dypt. Litt senere tok de målinger igjen og fant det femten favner dypt.
29Redde for å drive på skjær, kastet de fire ankere fra akteren og håpet på at dagen skulle komme.
30Da sjømennene forsøkte å rømme fra skipet og hadde senket livbåten i sjøen under påskudd av at de skulle feste ankere fra baugen,
31sa Paulus til hundremannen og soldatene: «Hvis ikke disse blir på skipet, kan dere ikke bli reddet.»
32Da kuttet soldatene tauene til livbåten og lot den falle av.
33Like før det ble dag, oppfordret Paulus alle til å ta mat. «I dag er det den fjortende dagen dere venter og fortsetter uten mat, uten å ha tatt til dere noe.
34Derfor oppfordrer jeg dere til å ta mat. Det er nødvendig for deres overlevelse. For ikke et hår skal falle fra hodet på noen av dere.»
35Da han hadde sagt dette, tok han brød, takket Gud foran dem alle, brøt det og begynte å spise.
36Da ble de alle oppmuntret og tok selv mat.
37Vi var i alt to hundre og syttiseks personer om bord.
38Da de hadde spist nok, lettet de skipet ved å kaste kornet i sjøen.
39Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet, men de så en bukt med en strand og bestemte seg for å prøve å kjøre skipet på grunn der, hvis de kunne.
40Så kappet de ankertauene, lot ankrene bli i sjøen, løsnet samtidig båndene til rorene, heiste forseilet til vinden og styrte mot stranden.
41Men de kjørte på et grunnstykke og fikk skipet til å gå på grunn. Baugen satte seg fast og var ubevegelig, mens akterenden ble slått i stykker av bølgene.
42Soldatenes plan var å drepe fangene, så ingen skulle svømme i land og rømme.
43Men hundremannen, som ville redde Paulus, hindret dem i deres hensikt. Han befalte at de som kunne svømme, skulle kaste seg i vannet først og komme seg i land,
44og de andre på planker eller på noe av det som var om bord. Og slik skjedde det at alle kom seg trygt i land.