Job 24
Kapittel 24
I Jobs bok 24 stiller Job spørsmål ved hvorfor Gud tillater at onde mennesker går ustraffet, mens de rettferdige lider. Han beskriver hvordan urettferdige utnytter de svake og fattige, stjeler fra andre og begår voldshandlinger. Job påpeker at disse menneskene tilsynelatende lever godt uten å bli straffet av Gud. Til tross for sin frustrasjon, anerkjenner Job at Guds visdom er ufattelig og at mennesket ikke kan forstå hans måter fullt ut.
1Hvorfor er ikke tider forbeholdt Den Allmektige, og hvorfor ser ikke de som kjenner ham hans dager?
2Noen flytter grensesteiner, de stjeler flokker og fører dem bort til beite.
3De driver bort eslet til farløse, de tar enkenes okse som pant.
4De skyver de fattige av veien, de trengte i landet må alle gjemme seg.
5Se, som ville esler i ørkenen går de fattige ut til sitt arbeid, ivrige etter å finne mat; ørkenen gir dem brød til barna.
6De høster på marken om natten, og de sanker i den ugudeliges vingård.
7Naken overnatter de uten klær, de har ingen dekning mot kulden.
8De blir våte av fjellenes regnskyll, og for mangel på ly klemmer de seg mot klippen.
9Det er noen som river den farløse fra brystet, og som tar pant fra den fattige.
10De går omkring nakne, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.
11Mellom oljerekker må de presse olje; de tråkker vinpressene, men tørster.
12Fra byene høres de døendes stønn, og de såredes sjel roper om hjelp, men Gud bryr seg ikke om deres bønn.
13Det er de som setter seg opp mot lyset, de kjenner ikke dets veier og blir ikke værende på dets stier.
14Ved daggry reiser morderen seg, han dreper den fattige og trengende, og om natten er han som en tyv.
15Øyet til ekteskapsbryteren venter på skumringen; 'Ingen øye skal se meg,' sier han, og han dekker til ansiktet.
16I mørket bryter de seg inn i hus, om dagen låser de seg inne; de vil ikke vite av lyset.
17For dem alle er mørket som morgen; de kjenner skrekkens skygger.
18De er lette på vannflaten. Deres del i landet er forbannet, de går ikke veien til vingårdene.
19Tørke og hete tar snøvannet bort; dødsriket dem som har syndet.
20Morslivet glemmer ham, marken blir søt for ham, han huskes ikke mer, og uretten brytes ned som et tre.
21Han var hard mot den barnløse som ikke føder, og gjorde ikke godt mot enken.
22Gud drar de mektige bort med sin kraft; han reiser seg, og ingen er sikker på livet.
23Han gir dem trygghet og støtte, og hans øyne hviler på deres veier.
24De er opphøyet en stund, så er de borte; de blir slått ned, samlet inn som alle andre, de visner som toppen av aks.
25Om det ikke er slik, hvem kan da bevise at jeg lyver og gjøre mine ord til intet?