Job 10
Kapittel 10
I Jobs bok kapittel 10, uttrykker Job sin frustrasjon og klager over sin lidelse. Han retter sin tale til Gud og spør hvorfor han er blitt straffet så hardt. Job føler at Gud behandler ham urettferdig og ønsker å vite grunnen til hans prøvelser. Han reflekterer også over det faktum at Gud skapte ham og kjenner hver detalj av hans liv, men likevel tillater denne smerten å fortsette. Til tross for sin nød, holder Job fast på sin uskyld og ber om en pause fra sin lidelse.
1Jeg er lei av livet mitt; jeg vil gi fritt uttrykk for min klage. Jeg vil tale i min sjels bitterhet.
2Jeg vil si til Gud: Ikke døm meg skyldig! La meg vite hvorfor du anklager meg.
3Er det godt for deg å undertrykke, å forakte det arbeidet hendene dine har gjort, mens du smiler til de ondes planer?
4Har du øyne av kjøtt? Ser du som et menneske ser?
5Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som et menneskes levetid,
6siden du søker etter min skyld og leter etter min synd,
7selv om du vet at jeg ikke er skyldig, og at ingen kan redde meg fra din hånd?
8Dine hender formet og laget meg, og nå vender du deg mot meg for å ødelegge meg.
9Husk at du formet meg som leire. Vil du nå vende meg tilbake til støv?
10Helte du meg ikke ut som melk og lot meg størkne som ost?
11Du kledde meg med hud og kjøtt, og vevde meg sammen med bein og sener.
12Du ga meg liv og miskunn, og din omsorg bevarte min ånd.
13Men dette skjulte du i ditt hjerte; jeg vet at dette var din plan:
14Hvis jeg syndet, ville du vokte på meg og ikke frikjenne meg for min skyld.
15Hvis jeg er skyldig, ve meg! Og selv om jeg er rettferdig, kan jeg ikke løfte hodet, mett av skam og full av smerte.
16Og hvis jeg reiser meg, jager du meg som en løve og viser igjen din makt mot meg.
17Du bringer nye vitner mot meg og øker din vrede mot meg; styrker på styrker kommer mot meg.
18Hvorfor lot du meg bli født? Jeg skulle ønske jeg hadde dødd før noen øyne så meg,
19og hadde blitt som om jeg aldri hadde eksistert, båret fra mors liv til graven.
20Er ikke mine dager få? La meg være, så jeg kan få litt glede
21før jeg går bort og ikke vender tilbake, til landet av mørke og dødsskygge,
22et land så mørkt som dypeste natt, fullt av dødsskygge og kaos, hvor lyset selv er som natten.