Lukas 20
Kapittel 20
I Lukas 20 møter Jesus motstand fra religiøse ledere som utfordrer hans autoritet. Han svarer med lignelsen om vingårdeieren og underviser om å gi keiseren det som tilhører keiseren. Videre advarer han mot skriftlærde og deres hykleri, og snakker om oppstandelsen og Messias' guddommelige sønneskap. Til slutt observerer han en fattig enkes offergave og roser hennes generøsitet.
1En dag da han underviste folket i templet og forkynte evangeliet, trådte yppersteprestene og de skriftlærde fram sammen med de eldste.
2De spurte ham: «Si oss, med hvilken myndighet gjør du dette? Eller hvem er det som har gitt deg denne myndigheten?»
3Han svarte dem: «Jeg vil også stille dere et spørsmål. Svar meg:
4Var døperen Johannes' dåp fra himmelen eller fra mennesker?»
5De tenkte med seg selv og sa: «Sier vi 'fra himmelen', vil han si: 'Hvorfor trodde dere ham da ikke?'
6Men sier vi 'fra mennesker', vil hele folket steine oss, for de er overbevist om at Johannes var en profet.»
7Så svarte de at de ikke visste hvor den var fra.
8Da sa Jesus til dem: «Da sier ikke jeg heller til dere med hvilken myndighet jeg gjør dette.»
9Han begynte å fortelle folket denne lignelsen: «En mann plantet en vingård, leide den ut til noen vinbønder og dro utenlands for en lang tid.
10Da tiden kom, sendte han en tjener til vinbøndene for at de skulle gi ham sin del av vingårdens frukt. Men vinbøndene slo ham og sendte ham tomhendt tilbake.
11Han sendte enda en tjener, men de slo også ham, hånte ham og sendte ham tomhendt tilbake.
12Han sendte da en tredje, men de såret ham også og kastet ham ut.
13Da sa eieren av vingården: 'Hva skal jeg gjøre? Jeg vil sende min elskede sønn. Kanskje de vil respektere ham.'
14Men da vinbøndene så ham, snakket de sammen og sa: 'Dette er arvingen. La oss drepe ham, så arven blir vår.'
15De kastet ham ut av vingården og drepte ham. Hva vil da vingårdens eier gjøre med dem?
16Han vil komme og ødelegge disse vinbøndene og gi vingården til andre.» Da de hørte dette, sa de: «Aldri i verden!»
17Men han så på dem og sa: «Hva betyr da dette som er skrevet: 'Steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hjørnestein'?
18Enhver som faller på denne steinen, skal knuses, og den som den faller på, skal den male til støv.»
19De skriftlærde og yppersteprestene søkte å legge hendene på ham samme stund, men de fryktet folket. For de forsto at han hadde fortalt denne lignelsen mot dem.
20De holdt ham under oppsikt og sendte ut spioner som utga seg for å være rettferdige, for å fange ham i ord, slik at de kunne overgi ham til myndighetene og guvernørens makt.
21De spurte ham: «Mester, vi vet at du taler og lærer rett, og ikke ser på person, men underviser Guds vei i sannhet.
22Er det tillatt for oss å betale skatt til keiseren eller ikke?»
23Men han gjennomskuet deres list og sa til dem:
24«Vis meg en denar. Hvem har sitt bilde og sin innskrift på den?» De svarte: «Keiseren.»
25Da sa han til dem: «Gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er.»
26De klarte ikke å fange ham i ord foran folket, og forundret over svaret hans, holdt de munn.
27Noen av saddukeerne, som sier at det ikke er noen oppstandelse, kom til ham med et spørsmål.
28«Mester,» sa de, «Moses har skrevet for oss: Hvis en manns bror dør og etterlater seg en kone men ingen barn, skal broren ta henne til ekte og reise opp ætt for sin bror.
29Det var altså sju brødre. Den første tok en kone, og døde barnløs.
30Den andre
31og den tredje giftet seg med henne, og slik gikk det med alle sju: de døde uten å etterlate seg barn.
32Til slutt døde også kvinnen.
33I oppstandelsen, hvem av dem blir da hennes mann? For alle sju hadde henne til kone.»
34Jesus sa til dem: «I denne verden gifter menn og kvinner seg,
35men de som blir ansett verdige til å få del i den kommende verden og i oppstandelsen fra de døde, gifter seg ikke og blir ikke giftet bort.
36For de kan ikke dø mer, de er som englene og er Guds barn, siden de er barn av oppstandelsen.
37Men at de døde reises opp, har også Moses antydet i fortellingen om tornebusken, der han kaller Herren for Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.
38Han er ikke en Gud for døde, men for levende, for for ham lever alle.»
39Noen av de skriftlærde svarte: «Mester, du har talt godt.»
40Og de våget ikke lenger å stille ham noe spørsmål.
41Men han sa til dem: «Hvordan kan de si at Kristus er Davids sønn?
42David selv sier jo i Salmenes bok: 'Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd
43til jeg får lagt dine fiender som en skammel for dine føtter.'
44David kaller ham altså 'herre'. Hvordan kan han da være hans sønn?»
45Mens hele folket hørte på, sa han til disiplene sine:
46«Pass dere for de skriftlærde, som liker å gå rundt i lange kapper og elsker hilsener på torget, de fremste benkene i synagogene og hedersplassene i selskapene.
47De eter opp enkers hus og holder lange bønner for syns skyld. Disse skal få en desto strengere dom.»