Jesaja 17
Kapittel 17
Jesajas bok 17 er en profeti om Damaskus og Israels ødeleggelse. Profeten Jesaja forutsier at Damaskus, hovedstaden i Syria, vil bli ødelagt og bli en ruinhaug. Samtidig vil byene i Aroer-området bli forlatt og bli beitemark for sauer. Gud advarer Israel mot å stole på andre nasjoner og deres militære styrke, og sier at de vil lide tap og bli ydmyket som følge av dette. Til slutt beskriver profetien hvordan Guds straff vil ramme de som angriper hans folk, og at de vil bli feid bort som agner i vinden.
1Dette er en profeti om Damaskus: Se, Damaskus skal opphøre å være en by, den skal bli en ruinhaug.
2Byene i Aroer skal forlates, de skal bli til beitemarker hvor flokker legger seg uten at noen skremmer dem.
3Festningen skal forsvinne fra Efraim og kongedømmet fra Damaskus. Resten av Aram skal lide samme skjebne som Israels ære, sier Herren, Allhærs Gud.
4På den dagen skal Jakobs herlighet visne, og hans fete kropp skal magre.
5Det skal bli som når en høster stående korn og med armen skjærer av aksene, som når en sanker aks i Refaim-dalen.
6Men det skal bli igjen noen rusk, som når en rister et oliventre: to, tre bær i toppen av det høyeste treet, fire, fem på de fruktbærende grenene, sier Herren, Israels Gud.
7På den dagen skal mennesket se til sin skaper, og øynene skal se opp til Israels Hellige.
8De skal ikke se til de altere hendene deres har laget, og de skal ikke se på det fingrene deres har formet, verken asjerapåler eller røkelsesalter.
9På den dagen skal deres festningsbyer være som de forlatte stedene hos hivittene og amorittene, som de forlot på grunn av Israels barn. Og det skal bli en ødemark.
10For du har glemt Gud, din frelser, og ikke husket klippen, din styrke. Derfor planter du vakre planter og setter dem med fremmede skudd.
11På plantningsdagen får du dem til å vokse, og om morgenen får du din såning til å blomstre. Men høsten forsvinner på smertens og sorgens dag.
12Ve, bruset av mange folkeslag, de bruser som bruset av havet! Og larmen av nasjonene, de larmet som larmen av veldige vann!
13Nasjonene larmet som larmen av mange vann, men han truet dem, og de flyktet langt bort, jaget som agner på fjellene for vinden og som virvlet løv for stormen.
14Ved kveldstid, se, da er det uro, før morgenen kommer, er de ikke mer. Dette er de som plyndrer oss, og dette er de som raner oss.