Dommerne 11
Kapittel 11
Dommernes bok 11 forteller historien om Jefta, en dyktig kriger og dommer i Israel. Jefta var sønn av en prostituert og ble utstøtt av sin familie. Han flyktet til landet Tob, der han samlet en gruppe lovløse menn rundt seg. Senere ble Jefta bedt om å lede israelittene i kamp mot ammonittene, som truet deres territorium. Jefta forsøkte først å løse konflikten diplomatisk ved å sende budskap til ammonittenes konge, men det mislyktes. Før slaget lovte Jefta Gud at hvis han seiret, ville han ofre den første personen som kom ut av sitt hus for å møte ham når han returnerte hjem. Israelittene vant over ammonittene, og da Jefta kom hjem, var det hans eneste datter som kom ut for å møte ham. Selv om han var knust, holdt Jefta sitt løfte til Gud og ofret datteren sin. Dette offeret har blitt et symbol på troskap mot Gud og tragiske konsekvenser av dårlig dømmekraft. Jefta dømte Israel i seks år før han døde.
1Jefta fra Gilead var en dyktig kriger. Han var sønn av en prostituert kvinne, og Gilead var hans far.
2Gileads kone fødte ham også sønner. Da disse sønnene vokste opp, drev de Jefta bort og sa til ham: 'Du skal ikke arve i vår fars hus, for du er sønn av en annen kvinne.'
3Derfor flyktet Jefta fra sine brødre og bosatte seg i Tob-landet. Der samlet lovløse menn seg rundt Jefta og dro ut på tokt med ham.
4Etter en tid gikk ammonittene til krig mot Israel.
5Da ammonittene gikk til krig mot Israel, gikk de eldste i Gilead for å hente Jefta fra Tob-landet.
6De sa til Jefta: 'Kom og vær vår hærfører, så kan vi kjempe mot ammonittene.'
7Jefta svarte de eldste i Gilead: 'Var det ikke dere som hatet meg og drev meg bort fra min fars hus? Hvorfor kommer dere til meg nå når dere er i nød?'
8De eldste i Gilead sa til Jefta: 'Derfor har vi nå vendt tilbake til deg. Kom med oss og kjemp mot ammonittene, og du skal være vår leder over alle som bor i Gilead.'
9Jefta sa til de eldste i Gilead: 'Hvis dere tar meg tilbake for å kjempe mot ammonittene, og Herren gir dem i min hånd, skal jeg være deres leder?'
10De eldste i Gilead sa til Jefta: 'Herren skal være vitne mellom oss; vi skal gjøre som du sier.'
11Så gikk Jefta med de eldste i Gilead, og folket satte ham til leder og hærfører over seg. Jefta talte alle sine ord for Herren i Mispa.
12Jefta sendte budbringere til ammonittenes konge med spørsmålet: 'Hva har du imot meg, siden du har kommet for å kjempe mot mitt land?'
13Ammonittenes konge svarte Jeftas budbringere: 'Fordi Israel tok mitt land da de dro opp fra Egypt, fra Arnon til Jabbok og til Jordan. Nå må du gi det tilbake fredelig.'
14Men Jefta sendte igjen budbringere til ammonittenes konge
15og sa til ham: 'Så sier Jefta: Israel tok ikke landet til Moab eller landet til ammonittene.
16For da de dro opp fra Egypt, gikk Israel gjennom ørkenen til Rødehavet og kom til Kadesj.
17Israel sendte budbringere til Edoms konge med forespørsel om å få gå gjennom hans land, men Edoms konge nektet. De sendte også til Moabs konge, men han ville heller ikke tillate det. Så ble Israel værende i Kadesj.
18Deretter gikk de gjennom ørkenen, rundet Edoms land og Moabs land, kom østfra mot Moabs land og slo leir på den andre siden av Arnon. De krysset ikke Arnon, for Arnon var grensen til Moab.
19Israel sendte budbringere til Sihon, kongen av amorittene, kongen av Hesjbon, og Israel sa til ham: 'La oss få gå gjennom ditt land til vårt eget sted.'
20Men Sihon stolte ikke på Israel til å la dem gå gjennom sitt territorium. Sihon samlet hele sin hær, slo leir i Jahas og kjempet mot Israel.
21Men Herren, Israels Gud, ga Sihon og hele hans hær i Israels hånd, og de slo dem. Israel tok da i besittelse hele landet til amorittene som bodde i det området.
22De tok hele territoriet til amorittene, fra Arnon til Jabbok og fra ørkenen til Jordan.
23Nå har Herren, Israels Gud, drevet amorittene ut foran sitt folk Israel, og du skulle ta det?!
24Skal du ikke ta det landet som din gud Kemosj gir deg til eie? På samme måte skal vi ta i besittelse alt det Herren vår Gud gir oss til eie.
25Er du nå bedre enn Balak, sønn av Sippor, kongen av Moab? Stridet han noen gang mot Israel, eller kjempet han mot dem?
26Mens Israel bodde i Hesjbon og dens byer, i Aroer og dens byer, og i alle byene langs Arnon, i tre hundre år, hvorfor tok dere dem ikke tilbake i den tiden?
27Jeg har ikke syndet mot deg, men du gjør meg urett ved å kjempe mot meg. Måtte Herren, dommeren, dømme i dag mellom Israels barn og ammonittenes barn.'
28Men ammonittenes konge hørte ikke på de ordene Jefta hadde sendt ham.
29Da kom Herrens Ånd over Jefta. Han dro gjennom Gilead og Manasse, passerte Mispa i Gilead, og fra Mispa i Gilead dro han mot ammonittene.
30Jefta avla et løfte til Herren og sa: 'Hvis du virkelig gir ammonittene i min hånd,
31skal det som kommer ut av døren i mitt hus for å møte meg når jeg vender tilbake i fred fra ammonittene, tilhøre Herren, og jeg skal ofre det som brennoffer.'
32Så dro Jefta for å kjempe mot ammonittene, og Herren ga dem i hans hånd.
33Han slo dem fra Aroer til Minnit, tjue byer, og til Abel-Keramim med en stor slakt. Så ble ammonittene undertrykt av Israels barn.
34Da Jefta kom tilbake til sitt hjem i Mispa, kom hans datter ut for å møte ham med trommedans. Hun var hans eneste barn; han hadde verken sønn eller datter utenom henne.
35Da han så henne, rev han i stykker klærne sine og sa: 'Å, min datter! Du har knust mitt hjerte. Du har blitt til stor sorg for meg. Jeg har åpnet min munn til Herren, og jeg kan ikke gå tilbake.'
36Hun svarte ham: 'Min far, hvis du har åpnet din munn til Herren, gjør med meg som det gikk ut av din munn, etter som Herren har gitt deg hevn over dine fiender, ammonittene.'
37Deretter sa hun til sin far: 'La dette bli gjort for meg: La meg være i fred i to måneder, så jeg kan gå på fjellene og gråte over min jomfrudom, jeg og mine venninner.'
38Han sa: «Gå!» Og han lot henne dra i to måneder. Hun gikk av sted med venninnene sine og gråt over jomfrudommen sin i fjellene.
39Etter to måneder kom hun tilbake til sin far, og han oppfylte det løftet han hadde gitt. Hun hadde aldri kjent noen mann. Og det ble en skikk i Israel
40at Israels døtre år etter år gikk ut for å minnes Jiftaks datter fra Gilead i fire dager i året.