Markus 12
Kapittel 12
Markus 12 inneholder flere undervisninger og lignelser fra Jesus. Han forteller lignelsen om vingårdeieren som sender sine tjenere for å hente fruktene, men de blir mishandlet og drept av leieboerne. Til slutt sender han sin sønn, men også han blir drept. Jesus forklarer at dette viser hvordan Guds budbringere og til slutt hans egen sønn vil bli behandlet. Deretter blir Jesus utfordret av religiøse ledere angående skatt til keiseren, hvorpå han svarer: "Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er." Videre diskuterer han oppstandelsen med saddukeerne og understreker at Gud er guden for levende, ikke døde. Jesus besvarer spørsmål om det største budet og peker på kjærlighet til Gud og nestekjærlighet som de viktigste budene. Til slutt advarer Jesus mot skriftlærde som misbruker sin makt og roser en fattig enkes offer som gir alt hun har til tempelet.
1Han begynte å tale til dem i lignelser: «En mann plantet en vingård, satte et gjerde rundt den, gravde en vinpresse og bygde et vakttårn. Deretter leide han den ut til noen vinbønder og drog til et annet land.
2Da tiden kom, sendte han en tjener til vinbøndene for å få sin del av avlingen fra vingården.
3Men de tok ham, slo ham og sendte ham tomhendt tilbake.
4Igjen sendte han en annen tjener til dem. Denne ble de slått i hodet og hånet.
5Han sendte enda en, og ham drepte de. Så sendte han mange andre; noen ble slått, andre drept.
6Til slutt hadde han en igjen, en elsket sønn. Han sendte ham til slutt til dem, for han tenkte: ‘De vil respektere min sønn.’
7Men vinbøndene sa til hverandre: ‘Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, og arven blir vår.’
8Så tok de ham og drepte ham, og kastet ham ut av vingården.
9Hva vil da eieren av vingården gjøre? Han vil komme og ødelegge vinbøndene, og gi vingården til andre.
10Har dere ikke lest dette skriftstedet: ‘Steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hjørnestein.
11Dette er Herrens gjerning, og det er underfullt i våre øyne’?
12De prøvde å arrestere ham, men fryktet folket, for de forsto at han hadde fortalt denne lignelsen mot dem. Så lot de ham være og gikk sin vei.
13De sendte noen fariseere og herodianere til ham for å fange ham i ord.
14De kom og sa til ham: ‘Mester, vi vet at du er sannferdig og ikke bryr deg om noen, for du ser ikke på person, men lærer Guds vei i sannhet. Er det tillatt å betale skatt til keiseren, eller ikke? Skal vi betale, eller skal vi ikke betale?’
15Men han kjente deres hykleri og sa til dem: ‘Hvorfor prøver dere meg? Bring meg en denar, så jeg kan se den.’
16De ga ham en. Da spurte han dem: ‘Hvem sitt bilde og innskrift er dette?’ De svarte: ‘Keiserens.’
17Jesus sa til dem: ‘Gi keiseren det som er keiserens, og Gud det som er Guds.’ Og de undret seg over ham.
18Da kom saddukeerne til ham, de som sier det ikke er noen oppstandelse, og de spurte ham:
19‘Mester, Moses skrev for oss: Hvis en manns bror dør og etterlater seg en kone, men ikke etterlater seg barn, skal hans bror ta kvinnen til ekte og reise opp ætt for sin bror.
20Det var syv brødre. Den første tok en kone, og da han døde, etterlot han seg ikke barn.
21Den andre tok henne til ekte, og han døde uten å etterlate seg barn. Og den tredje likeså.
22Og slik gikk det med alle de syv; de etterlot seg ikke barn. Til slutt, etter dem alle, døde kvinnen.
23I oppstandelsen, når de står opp igjen, hvem av dem vil da ha henne til kone? For alle syv hadde henne til kone.’
24Jesus sa til dem: ‘Er det ikke derfor dere tar feil, fordi dere verken kjenner Skriftene eller Guds kraft?
25For når de døde står opp, gifter de seg ikke og blir ikke giftet bort, men er som engler i himmelen.
26Men om de dødes oppstandelse, har dere ikke lest i Moseboken, i avsnittet om tornebusken, hvordan Gud sa til ham: ‘Jeg er Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud’?
27Han er ikke en Gud for de døde, men for de levende. Dere tar storlig feil.’
28En av de skriftlærde som hadde hørt dem diskutere, og som visste at Jesus hadde svart dem godt, kom til ham og spurte: ‘Hvilket bud er det første av alle?’
29Jesus svarte: ‘Det første er: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én,
30og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av all din forstand og av all din styrke.’
31Det andre er dette: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ Det finnes ikke noe annet bud større enn disse.
32Den skriftlærde sa til ham: ‘Riktig, Mester! Det er sant som du sier, at han er én, og det finnes ingen annen enn ham,
33og å elske ham av hele hjertet, av all forstand, av all styrke, og å elske sin neste som seg selv, er mer verdt enn alle brennoffer og slaktoffer.’
34Da Jesus så at han svarte forstandig, sa han til ham: ‘Du er ikke langt fra Guds rike.’ Og ingen våget lenger å stille ham spørsmål.
35Mens Jesus underviste i templet, tok han til orde og sa: ‘Hvordan kan de skriftlærde si at Kristus er Davids sønn?
36David selv sa ved Den Hellige Ånd: ‘Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender under dine føtter.’
37David selv kaller ham herre. Hvordan kan han da være hans sønn?’ Og det store folket hørte ham gjerne.
38I sin undervisning sa han: ‘Pass dere for de skriftlærde, som liker å gå rundt i lange kapper og bli hilset på torget
39og ha de fremste setene i synagogene og de fremste plassene ved festene,
40de som eter opp enkers hus og for syns skyld ber lange bønner. Disse skal få en desto strengere dom.’
41Jesus satte seg ned rett overfor tempelkisten og så på hvordan folk la penger i kisten. Mange rike la mye.
42Da kom det en fattig enke og la i to små mynter, som er en firedel av en penning.
43Han kalte disiplene til seg og sa: ‘Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har lagt mer i kisten enn alle de andre.
44For de har alle gitt av sitt overskudd, men hun har av sin fattigdom gitt alt hun hadde, hele sitt livsopphold.’