1. Samuel 26
Kapittel 26
1 Samuels bok 26 forteller om en episode der David igjen skåner kong Sauls liv. Saul forfølger David med 3000 soldater, men David og hans menn sniker seg inn i leiren om natten. De finner Saul sovende sammen med sin spydbærer Abner. Istedenfor å drepe Saul tar David hans spyd og vannkrukke som bevis på at han kunne tatt livet av ham, men valgte å ikke gjøre det. David konfronterer Abner og Saul fra en fjelltopp og viser dem spydet og vannkrukken. Saul erkjenner sin urett og ber David om tilgivelse. De to går hver sin vei i fred.
1Da kom sifittene til Saul i Gibea og sa: «David holder seg skjult på Hakilahåsen, som ligger ut mot ørkenen.»
2Saul brøt straks opp og drog ned til Sif-ørkenen med tre tusen utvalgte menn fra Israel for å lete etter David i Sif-ørkenen.
3Saul slo leir på Hakilahåsen, som ligger ut mot ørkenen, ved veien. Men David holdt seg i ørkenen. Da han fikk høre at Saul var kommet etter ham til ørkenen,
4sendte han ut speidere og fikk vite sikkert at Saul hadde kommet.
5David brøt da opp og kom til det stedet hvor Saul hadde slått leir. David så hvor Saul og Abner, sønn av Ner, som var hærfører, hadde lagt seg. Saul lå inne i vognborgen, og folket lå rundt ham.
6Da sa David til Ahimelek, hetitten, og til Joabs bror Abisjai, sønn av Seruja: «Hvem vil gå ned med meg til Saul i leiren?» Abisjai svarte: «Jeg vil gå ned med deg.»
7Så gikk David og Abisjai om natten ned til folket. De fant Saul liggende og sove inne i vognborgen, med spydet stukket ned i jorden ved hodet. Abner og folket lå sovende rundt ham.
8Da sa Abisjai til David: «Gud har i dag overgitt fienden din i din hånd. La meg nå stikke ham til jorden med spydet, én gang for alle, jeg skal ikke trenge å gjøre det to ganger.»
9Men David sa til Abisjai: «Ødelegg ham ikke! For hvem kan løfte sin hånd mot Herrens salvede og være uten skyld?»
10David sa videre: «Så sant Herren lever: Herren selv skal slå ham, enten hans dag kommer så han dør, eller han drar ut i krig og omkommer.
11Men Herren forby at jeg skal løfte min hånd mot Herrens salvede! Ta nå spydet som står ved hodet hans, og vannkrukken, så går vi.»
12David tok spydet og vannkrukken ved Sauls hode, og de gikk sin vei. Ingen så det, ingen visste om det, ingen våknet, for de lå alle i dyp søvn, fordi Herren hadde sendt en tung søvn over dem.
13David gikk over på den andre siden og stilte seg langt borte på toppen av fjellet, så det var et stort mellomrom mellom dem.
14David ropte til folket og til Abner, sønn av Ner: «Svarer du ikke, Abner?» Abner svarte: «Hvem er du som roper til kongen?»
15David sa til Abner: «Er du ikke en mann? Og hvem er som du i Israel? Hvorfor har du da ikke voktet over herren din, kongen? For nå kom en av folket for å ødelegge herren din, kongen.
16Det du har gjort, er ikke godt. Så sant Herren lever: Dere fortjener å dø, dere som ikke har voktet over deres herre, Herrens salvede. Se nå etter hvor kongens spyd er, og hvor vannkrukken er som sto ved hodet hans.»
17Saul kjente igjen Davids stemme og sa: «Er det din stemme, min sønn David?» David svarte: «Det er min stemme, herre konge.»
18Og han la til: «Hvorfor forfølger herren min meg? Hva har jeg gjort, og hva ondt er det i min hånd?
19Hør nå, herre konge, på din tjeners ord: Hvis det er Herren som har oppildnet deg mot meg, så la ham få en offergave. Men hvis det er mennesker, så er de forbannet for Herrens ansikt, for de har nå drevet meg bort så jeg ikke får ha del i Herrens arv, og sagt: 'Gå og tjen andre guder.'
20La ikke nå mitt blod falle til jorden borte fra Herrens ansikt. For Israels konge er ute for å søke etter et loppe, som når man jager en fjellrype i fjellene.»
21Da sa Saul: «Jeg har syndet. Kom tilbake, min sønn David! For jeg skal ikke gjøre deg noe ondt mer, siden mitt liv i dag var dyrebart i dine øyne. Se, jeg har handlet tåpelig og gjort en stor feil.»
22David svarte: 'Her er kongens spyd! La en av de unge mennene komme over og hente det.
23Måtte Herren belønne enhver for hans rettferdighet og troskap! I dag overga Herren deg i min hånd, men jeg ville ikke legge hånd på Herrens salvede.
24Se, som ditt liv i dag ble ansett som verdifullt i mine øyne, måtte mitt liv være verdifullt i Herrens øyne, og måtte han redde meg fra all nød.
25Da sa Saul til David: 'Velsignet er du, min sønn David! Du vil både gjøre store gjerninger og sikkert lykkes.' Så gikk David på sin vei, og Saul vendte tilbake til sitt sted.