Klagesangene 2
Kapittel 2
Klagesangene 2 er en del av det gamle testamentet og beskriver Jerusalems ødeleggelse som Guds straff for folkets synder. Her skildres Guds vrede og hvordan han har vendt seg mot sitt eget folk. Byen og tempelet ligger i ruiner, og folket lider under hungersnød og fiendens herjinger. Profeten klager over Jerusalems skjebne og oppfordrer folket til å gråte og be om nåde fra Gud. Dette kapitlet gir et sterkt bilde av smerte og lidelse, men også av håp om at Gud vil vise barmhjertighet.
1Hvordan har Herren i sinne kastet datteren Sion ned fra himmelen til jorden, Israels prakt har han kastet ned og ikke husket sin fotstøttes dag i sin vrede.
2Herren har slukt uten medynk alle Jakobs boliger. I sin vrede har han revet ned Judas datters festninger, slått dem til jorden. Han har vanhelliget riket og dets fyrster.
3I brennende vrede har han hugget av hele Israels horn. Han har trukket sin høyre hånd tilbake foran fienden. Han har tent opp i Jakob som en flammende ild som fortærer alt rundt.
4Han spente sin bue som en fiende, hans høyre hånd stod klar som en motstander. Han drepte alt som var til glede for øyet. I Sions datters telt utøste han sin vrede som ild.
5Herren har blitt som en fiende. Han har slukt Israel, slukt alle dets palasser, ødelagt dets festninger. Han har økt sorg og sukk for Judas datter.
6Han har voldt at hans hytte er revet ned som en hage, han har ødelagt sitt møtested. Herren har fått folk til å glemme høytid og sabbat i Sion, og i sin brennende vrede har han foraktet konge og prest.
7Herren har forkastet sitt alter, avskydd sitt helligdom. Han har overgitt palassets murer til fiender. De har ropt i Herrens hus som på en høytidsdag.
8Herren hadde bestemt å ødelegge Sions datters mur. Han strakte ut målesnoren, holdt ikke sin hånd tilbake fra å fortære. Han fikk voll og mur til å sørge, de visnet sammen.
9Hennes porter sank ned i jorden, han ødela og knuste hennes bommer. Hennes konge og fyrster er blant hedningene. Loven finnes ikke mer, og hennes profeter får ikke syn fra Herren.
10Sions eldste sitter på jorden og tier, de har strødd støv på sitt hode, ikledd seg sekk. Jerusalems jomfruer bøyer hodet til jorden.
11Mine øyne er tårefulle, mine innvoller brenner, min lever er utøst på jorden for min folks datters fall, når barn og spedbarn besvimer på byens torg.
12De sier til sine mødre: 'Hvor er korn og vin?' når de besvimer som sårede på byens torg, når deres sjel utøses i deres mødres fang.
13Hva skal jeg vitne for deg, hva skal jeg ligne deg med, Jerusalems datter? Hvem skal jeg like deg med, så jeg kan trøste deg, jomfru, Sions datter? For ditt brudd er stort som havet; hvem kan lege deg?
14Profetene dine har sett syner for deg som var tomme og verdiløse, og de avslørte ikke din skyld for å vende din skjebne. De kastet syn for deg som var falske og villede.
15Alle som går forbi klapper i hendene av hån mot deg; de plystrer og rister på hodet over Jerusalems datter: 'Er dette byen som ble kalt fullkommen i skjønnhet, jordens glede?'
16Alle dine fiender åpner munnen mot deg. De plystrer og skjærer tenner; de sier: 'Vi har slukt henne! Dette er dagen vi har ventet på; vi har nådd den og ser den.'
17Herren har gjort det han planla; han har fullført sitt ord som han befalte fra gamle dager. Han har revet ned uten å skåne, og han har latt fienden glede seg over deg og reist opp hornet for dine motstandere.
18Deres hjerte roper til Herren. Du murs vegg av Sions datter, la tårer strømme ned som en bekk dag og natt; gi deg ikke ro, la ikke dine øyepupiller ta hvile.
19Stå opp, rop ut i natten, ved begynnelsen av nattevaktene! Utøs ditt hjerte som vann for Herrens ansikt. Løft dine hender til ham for dine barns liv, som besvimer av sult ved alle gatehjørner.
20Se, Herre, og betrakt! Hvem har du noensinne behandlet slik? Skal kvinner spise sitt eget avkom, barn de har stelt? Skal prester og profeter bli drept i Herrens helligdom?
21Unge og gamle ligger på bakken i gatene. Mine jomfruer og mine unge menn er falt for sverdet. Du drepte dem på din vredes dag, du slaktet uten å skåne.
22Som på en festdag kalte du skrekk fra alle kanter. På Herrens vredes dag var det ingen som unnslapp eller overlevde. De som jeg holdt og oppfostret, har min fiende tilintetgjort.