1. Korinter 14
Kapittel 14
1 Korinterbrev 14 handler om åndelige gaver, spesielt tungetale og profeti. Paulus oppfordrer korinterne til å søke etter gaven å profetere fremfor tungetale, da profetier bygger opp menigheten mens tungetale kun gagner den som taler. Han påpeker at tungetale uten tydning ikke er nyttig i en forsamling. Videre understreker han viktigheten av orden i menighetsmøter og at kvinner skal være stille og spørre sine ektemenn hjemme. Hovedbudskapet er at alt i menigheten skal gjøres til oppbyggelse og med orden.
1Jag etter kjærligheten, og streb etter de åndelige gavene, men mest av alt at dere må profetere.
2For den som taler i tunger, taler ikke til mennesker, men til Gud; for ingen forstår ham, men han taler hemmeligheter i Ånden.
3Men den som profeterer, taler til mennesker for oppbyggelse, oppmuntring og trøst.
4Den som taler i tunger, bygger opp seg selv, men den som profeterer, bygger opp menigheten.
5Jeg ønsker at dere alle skal tale i tunger, men enda mer at dere skal profetere. Den som profeterer, er større enn den som taler i tunger, med mindre han også tyder, slik at menigheten kan få oppbyggelse.
6Men nå, brødre, hvis jeg kommer til dere og taler i tunger, hva vil det gagne dere hvis jeg ikke taler til dere enten ved åpenbaring eller ved kunnskap eller ved profeti eller ved undervisning?
7Selv livløse ting som gir lyd, enten fløyte eller harpe, hvis de ikke gir tydelige toner, hvordan vil man da kunne kjenne igjen det som spilles på fløyten eller harpen?
8Og hvis trompeten gir en utydelig lyd, hvem vil da gjøre seg klar til kamp?
9Slik er det også med dere: Hvis dere ikke taler med ord som er klare, hvordan kan det som blir sagt da forstås? Dere vil jo bare tale ut i luften.
10Det finnes utallige lyder i verden, og ingen av dem er uten mening.
11Men hvis jeg ikke forstår betydningen av lyden, vil jeg være en utlending for den som taler, og den som taler vil være en utlending for meg.
12Slik er det også med dere, siden dere er ivrige etter åndelige gaver, søk å ha dem i overflod til menighetens oppbyggelse.
13Derfor, den som taler i tunger, skal be om å kunne tyde.
14For hvis jeg ber i tunger, er det min ånd som ber, men mitt sinn er uten frukt.
15Hva er da resultatet? Jeg vil be med ånden, men jeg vil også be med forstanden. Jeg vil synge med ånden, men jeg vil også synge med forstanden.
16Ellers, hvis du velsigner med ånden, hvordan kan da den som fyller den vanlige tilhørerens plass, si amen til din takksigelse, siden han ikke vet hva du sier?
17For du takker nok godt, men den andre blir ikke oppbygget.
18Jeg takker Gud for at jeg taler i tunger mer enn dere alle.
19Men i menigheten vil jeg heller tale fem ord med mitt sinn, for å også kunne undervise andre, enn ti tusen ord i tunger.
20Brødre, vær ikke barn i deres tenkning. Vær spedbarn når det gjelder ondskap, men vær voksne i deres tenkning.
21I loven står det skrevet: 'Med fremmede tunger og med fremmedes lepper vil jeg tale til dette folket, og likevel vil de ikke høre på meg,' sier Herren.
22Således er tunger et tegn, ikke for troende, men for vantro; mens profeti ikke er for vantro, men for troende.
23Hvis derfor hele menigheten samles og alle taler i tunger, og det kommer inn uvitende eller vantro, vil de da ikke si at dere er gale?
24Men hvis alle profeterer, og det kommer inn en som er vantro eller uvitende, blir han overbevist av alle, han blir dømt av alle.
25Det skjulte i hans hjerte blir åpenbart, og så vil han falle ned på sitt ansikt og tilbe Gud, og erklære at Gud virkelig er blant dere.
26Hva er det da, brødre? Når dere samles, har hver av dere en salme, en lære, en åpenbaring, en tunge, en tydning. La alt bli gjort til oppbyggelse.
27Hvis noen taler i tunge, la det være to eller på det meste tre, hver for seg, og en skal tyde.
28Men hvis det ikke er noen til å tyde, skal han tie i menigheten, men tale for seg selv og for Gud.
29Og la to eller tre profeter tale, og de andre skal bedømme.
30Men hvis noe blir åpenbart for en annen som sitter der, skal den første tie.
31For dere kan alle profetere, én etter én, slik at alle kan lære og alle bli oppmuntret.
32Og profetenes ånder er underordnet profetene.
33For Gud er ikke en Gud av uorden, men av fred, som i alle de helliges menigheter.
34Kvinnene skal tie i menighetene, for de har ikke lov til å tale, men skal underordne seg, slik også loven sier.
35Og hvis de vil lære noe, skal de spørre sine egne menn hjemme, for det er skammelig for en kvinne å tale i menigheten.
36Eller kom Guds ord ut fra dere? Eller nådde det bare til dere?
37Hvis noen mener å være en profet eller åndelig, la ham anerkjenne det jeg skriver til dere, for det er Herrens bud.
38Men hvis noen er uvitende, la ham være uvitende.
39Derfor, mine brødre, streb etter å profetere, og forhindrer ikke å tale i tunger.
40Men la alt skje anstendig og i orden.