Romerne 9
Kapittel 9
Paulus' brev til romerne, kapittel 9, handler om Guds suverenitet og valg. Paulus uttrykker sorg over at mange av hans jødiske landsmenn ikke har akseptert Jesus som Messias. Han forklarer at det ikke er etnisk tilhørighet som avgjør hvem som er Guds barn, men derimot troen på Kristus. Paulus understreker at Gud har rett til å velge hvem han vil vise barmhjertighet og miskunne seg over. Han bruker eksemplene med Jakob og Esau, samt Faraos hjerte, for å illustrere dette poenget. Til slutt minner Paulus om at Guds plan inkluderer både jøder og hedninger, og at ingen kan motstå eller kritisere Guds valg.
1Jeg sier sannheten i Kristus, jeg lyver ikke, samvittigheten min vitner med meg i Den Hellige Ånd,
2at jeg har stor sorg og uavbrutt smerte i hjertet.
3For jeg kunne ønske at jeg selv var forbannet og skilt fra Kristus for mine brødres skyld, mine landsmenn etter kjødet,
4som er israelitter, og som har adopsjonen, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene,
5de har fedrene, og fra dem stammer Kristus etter kjødet, han som er over alle, Gud velsignet i evighet. Amen.
6Men det er ikke slik at Guds ord har slått feil. For ikke alle som er av Israel, er virkelig Israel.
7Og de er ikke alle barn fordi de er Abrahams ætt, men: «I Isak skal din ætt kalles.»
8Det vil si: Ikke de som er barn av kjødet, er Guds barn, men de som er barn av løftet, regnes som ætten.
9For dette er et ord av løfte: «Ved denne tid neste år skal jeg komme, og da skal Sara ha en sønn.»
10Og ikke bare det, men også Rebekka hadde barn med én, vår far Isak.
11For da de ennå ikke var født og ikke hadde gjort noe godt eller ondt - for at Guds hensikt i henhold til utvelgelse skulle bestå, ikke av gjerninger, men av ham som kaller -
12ble det sagt til henne: «Den eldste skal tjene den yngste.»
13Som det står skrevet: «Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.»
14Hva skal vi da si? Er det urettferdighet hos Gud? På ingen måte!
15For han sier til Moses: «Jeg vil vise barmhjertighet mot den jeg vil vise barmhjertighet, og jeg vil være barmhjertig mot den jeg vil være barmhjertig mot.»
16Så er det altså ikke av den som vil eller av den som løper, men av Gud som viser barmhjertighet.
17For Skriften sier til Farao: «Nettopp for dette vekket jeg deg opp, for at jeg kunne vise min makt i deg, og for at mitt navn kunne bli forkynt over hele jorden.»
18Så viser han barmhjertighet mot den han vil, og den han vil, gjør han forherdet.
19Du vil kanskje si til meg: «Hvorfor klandrer han oss da? For hvem kan motstå hans vilje?»
20Men hvem er du, menneske, som svarer Gud igjen? Kan det som er formet, si til den som formet det: «Hvorfor lagde du meg slik?»
21Har ikke pottemakeren rett til å lage av det samme leiret et kar til ære og et annet til vanære?
22Men hva om Gud, som ønsket å vise sin vrede og gjøre sin makt kjent, tålmodig har tålt kar av vrede, gjort klare til undergang,
23for å gjøre kjent rikdommen av sin herlighet overfor kar av barmhjertighet, som han forut har gjort klare til herlighet,
24oss som han også har kalt, ikke bare fra jødene, men også fra hedningene?
25Som han også sier i Hosea: «Jeg vil kalle det som ikke er mitt folk, for mitt folk, og den som ikke er elsket, for elsket.»
26«Og det skal skje, på det stedet hvor det ble sagt til dem: ‘Dere er ikke mitt folk,’ der skal de kalles ‘levende Guds barn.’»
27Og Jesaja roper ut om Israel: «Selv om Israels barn er som sanden ved havet, er det bare resten som skal bli frelst.»
28For Herren vil fullføre og forkorte saken på jorden.
29Og som Jesaja har sagt tidligere: «Hvis ikke Herren Sebaot hadde etterlatt oss en ætt, ville vi blitt som Sodoma og lik Gomorra.»
30Hva skal vi da si? At hedningene, som ikke søkte rettferdighet, har oppnådd rettferdighet, en rettferdighet som er av tro,
31mens Israel, som søkte en lov som skulle gi rettferdighet, ikke nådde fram til denne loven.
32Hvorfor? Fordi de ikke søkte den av tro, men som om den kom av gjerninger. De snublet over snublesteinen,
33som det står skrevet: «Se, jeg legger i Sion en snublestein og en klippe til fall, og den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.»